This voice, is it calling for you?

Jeg savner å skrive blogg sånn jeg gjorde før, når ingen omtrent viste at jeg skrev. Alt flommet på. Alt av tanker og følelser var noe jeg visste hva var. Jeg klarte å sette ord på følelser jeg ikke visste hva var, men det kom iallfall noe ut. Nå føler jeg bare masse, som jeg ikke orker å skrive. Det som er trist å se tilbake til, er at det er akkurat det samme. De samme følelsene og de samme tankene, som for et år siden. Jeg kunne nesten bare late som alt var som det var før. Enkelte ting er vel forandret, iallfall litt. Men jeg kjenner meg altfor godt igjen i den første bloggen jeg skrev. For ingenting er skrevet spesifikt, men detaljene er det kun jeg som har. Er det ikke på tide at ting føles litt annerledes?

Jeg setter ikke pris på noe annet. Kanskje litt mindre matrielle ting. Kanskje litt mer bilder. Og sangtekster. Jeg føler meg fortsatt tom meste parten av tiden, jeg er fortsatt ikke opplagt når jeg står opp og tankene er der fortsatt. Jeg er vel egentlig den samme, uten noen drastiske forandringer. Jeg vil fjerne garasjene som blir bygd rett utenfor vinduet mitt, som ikke var der før. Jeg kunne holde øyet med de som spaserte i gatene, jeg kan ikke det lenger. Jeg må gå omvei fra bussen. Byggingen overdøver musikken min i det jeg står opp og ødelegger nattesøvnen min i helgene.